Sarpsborg er bygd på gammel grunn, av granitt, og den kom til for 800 millioner år siden. Havet lå fra først av nesten 190 meter høyere enn i dag. Den sørvendte siden av raet som dannet seg da isen trakk seg tilbake, var rik på jord, noe som var viktig for de første menneskene som bosatte seg her for over 7000 år siden. Det er gjort funn fra den tida som forteller om det aller tidligste jordbrukssamfunnet.
FlintøksBronsealderen er en spennende periode i Sarpsborgs historie Vi snakker om tidsrommet fra 1500 til 500 før Kristus. Verdige monumenter fra den tiden er de stor gravrøysene. Nå lå havet 10 meter høyere enn dagens nivå.
Går vi enda et hakk framover i tid, er det mange minner å se i form av de store gravfeltene, som Opstadfeltet og gravfeltet på Storedal. Helleistningene forteller sin historie om hva som opptok folk, og bare i tidligere Skjeberg kommune er det registrert vel 2600 enkeltfigurer. Den aller største er Bjørnstadskipet med sine 4,4 meter.
Alvimkongene sørget for den første bebyggelsen av betydning, rundt 200 år før Olav Haraldsson grunnla sin by i 1016.

Olav Haraldsson kommerI beretningen om sin favorittkonge forteller Snorre: "Da det led på sommeren, vendte han tilbake nordpå i Viken og seilte opp gjennom Glomma. Der er det en stor foss som heter Sarpen, det går et nes nordfra ut i elva ved fossen, og der lot kong Olav lage et gjerde tversover neset av stein og torv og tømmer, og fikk gravd en grøft utafor, og bygde en stor jordborg der, i borgen la han grunnen til en kjøpstad. Der lot han bygge en kongsgård og reiste en Mariakirke. Han fikk også merket opp tomter til andre gårder og lot folk bygge der. Om høsten lot han føre forråd dit av alt som trengtes for vinteren. Han ble der vinteren over og hadde svært mye folk hos seg; i alle syslene satte han sine menn. Han la forbud på all utførsel fra Viken til Gautland, både av sild og salt, og det kunne gautene nødig unnvære. Han holdt et stort julegjestebud, og ba til seg mange storbønder fra bygdene der".

Med sin nye "hovedstad" som base, går han alvorlig inn for oppgaven å kristne landet. Og det ble ikke gjort med silkehansker. Han for stygt fram, mens han levde temmelig trygt i Viken. Her var grunnlaget lagt fra før. Olav stoppet altså utførselen til Sverige. Et alvorlig handelspolitisk trekk, som byhistoriker Lauritz Opstad kaller det. Det blir Bjørn Stallar som blir pålagt den sikkert ikke helt lette oppgaven å få sin konge til å by sveakongen forlik. Bjørn drar til Sverige der Olav Skotkonung må love bort sin datter Ingegerd til sin norske navnebror. Han ligger i sin tur om sommeren med sine skip og menn i Götaälv og venter på henne. Men ingen Ingegerd kommer. Hun var i stedet festet bort til kong Jaroslav i Gardarike. Vi tror nok at Olav er temmelig ilter til sinns når han mot høsten må returnere til Borg. Dette var i 1018. Tidlig på vinteren drar så Sigvat Skald fra byen over til Ragnvald jarl i Vestergötland. Også han ønsket fred mellom kongene, og det hadde seg slik at han hadde boende hos seg en annen av svenskekongens døtre, Astrid. Hun kunne Olav ta til ekte, mente han. Hun ble "meget uglad" kan Snorre fortelle, og det får vi vel tro på. Svenske-Olav ble vel også noe "uglad" når han fikk høre om dette, for Ragnvald tok seg ikke bryet med å rådføre seg med Astrids far. Olav i Borg syntes på sin side at dette var et pek verdt å ta vare på.

Bryllupet i Borg
Før vi forlater Olav tar vi med Snorres beretning om hva som skjedde i Sarpsborg ved kyndelsmess i 1019, etter at Ragnvald jarl og Astrid kongsdatter rir inn i byen, utstyrt "staselig, både i våpen, klær og hester": "Der hadde kong Olav latt gjøre i stand; der var all slags drikk, den beste en kunne få, og alt annet var også av beste slag. Han hadde også stevnet til seg mange stormenn fra bygdene omkring. Og da jarlen kom dit med sitt følge, tok kongen hjertelig imot ham, jarlen fikk et stort godt herberge som var gildt utstyrt, og dessuten tjenestefolk og menn som skulle se til at det ikke skortet på noe som kunne pryde et gjestebud. Da gjestebudet hadde vart slik i noen dager, hadde kongen, jarlen og kongsdatteren en samtale, og i denne samtalen ble det avgjort at Ragnvald jarl ga Astrid, datter til Olav sveakonge til Olav  Norges konge, og han festet henne med samme medgift som det før hadde vært avtalt at Ingegjerd, søster hennes skulle hatt. Kongen skulle også gi Astrid samme brudegave som han skulle ha gitt Ingegjerd, søster hennes. Nå gjorde de gjestebudet større, og så ble det drukket bryllup for kong Olav og dronning Astrid med stor stas".

Når Harald Hardråde (Olavs halvbror) tar over styre og stell i 1047, nevnes Borgarting for første gang i sagaen. Det var her han ble hyllet til konge over hele riket. Og etter det mange flere. Som Valdemar den store av Danmark, riktignok noe motstrebende, i 1164. Ja, over våre lik, sa tingmennene til å begynne med. Og da det likevel skjedde holdt stormennene som støttet Erling Skakke og hans sønn Magnus, som var tiltenkt konge, seg borte. Av den opprinnelige Borgartingslov er nå bare kristenretten bevart.

Inga fra Varteig
Maleri av Inga Fra VarteigDet er ikke bare mannsnavn som har satt spor etter seg i historien knyttet til vår del av landet. Og her må nevnes Inga fra Varteig. Hun skal ha vært av høy ætt, og kanskje så hun sin framtidige elsker, Håkon (III) Sverresson, første gang da han skulle hylles på Borgartinget. Det var i 1202 og baglerpartiet hadde gått i oppløsning. Han fikk ikke regjere i mer enn to år. Han døde plutselig, og det gikk rykter om at det var hans stemor, enke-dronning Margrete, som hadde forgiftet ham. Etter Håkons død fødte hun deres barn. Han fikk navnet Håkon og ble blant de store middelalderkongene, men før han ble født, i 1204, var baglerne igjen på farten. Og velkjent er vel historien om Ingas flukt. Den skal ha funnet sted ved juletider i 1205, hvor Inga og den nyfødte tok seg oppover mot Nidaros og sikkerheten i kongsgården hos kong Inge. Ved Hamar forsøkte baglerne å ta den vesle gutten, men godt hjulpet av en flokk birkebeinere kom de seg unna. Hennes problemer knyttet til sitt kongsemne var forøvrig ikke over med dette, for i 1218 måtte hun gå jernbyrd i Bergen for å bevise hans kongelige herkomst. Og i en alder av 13 år kunne Håkon hylles som konge på Borgartinget.

Problematisk naboskap og byen brenner
Med sin beliggenhet har Sarpsborg opp gjennom århundrene fått føle at naboskap med svenskene kan være problematisk. Svenske tropper "brente byen", som det heter, i 1567. Men året før var det andre ting som opptok sarpingene. Da ble det skrevet et klagebrev til kong Christian III som bl.a. gikk ut på at naboene på Alvim og Lande åpenbart forsøkte å trenge dem ut fra de små beitene de hadde tilgang til. Skyssplikten var ei tung bør å bære, og ikke var det stort å hente i handelsvirksomheten heller. Handelen med trelast var ikke nok. Det klages også under henvisning til at Sarpsborg er blant de aller eldste kjøpsteder i Norge. Noe sarpingene lenge hadde ergret seg kraftig over, var det faktum at ved ladestedene Gressvik og Skjebergkilen ble det handlet med sperrer og annet tømmer på tvers av byens alle friheter og privilegier. Da Christian ble konge i 1538, slo han nemlig fast at sarpingene skulle ha rett til "første kjøp på sperrer, bord og annen last og kjøpmannskap ovenfor Sarpen og neden så vidt som elven seg strekker". Det var nok ikke mulig for myndighetene å hindre ladestedenes virksomhet, men også Frederik II, som kom på tronen i 1559 og som senere ble Fredrikstads grunnlegger, ba sin lensherre om å innskjerpe hvilke regler som skulle følges.

Til tross for at året 1567 ble så dramatisk for landets tredje eldste by, er det ikke mange kilder som forteller om det som skjedde. Det som skal ha funnet sted var at en svensk avdeling hadde beleiret Sarpsborg og krevd brannskatt av byen. Fra Sarpsborg gikk det også svenske ordrer ut om brannskatt på andre bygder rundt om. Som overfor Onsøy der kravet var 3 daler pr. stue.

Livlig handelsvirksomhet
HanseaterkoggeAllerede da Olav Haraldsson grunnla sin Borg i 1016 var handelspolitikken inne i bildet. Og opp gjennom åra er det registrert en temmelig livlig handelsvirksomhet. Ikke minst med Rostock. Ut fra tollregnskaper for året 1557 - 58, kan vi se at det ble utført 39 oksehuder, 48 kuhuder, 1 400 kalveskinn, to reveskinn, fire beverskinn og 11/2 tønne talg til Rostock, mens det ble betalt innførselstoll på øl fra hansabyene for 3451/2 tønne. Dette året gikk det også ut to fullastede skuter fra Sarpsborg med tømmer. Vannveien ut av landet var altså viktig, og Lauritz Opstad gir oss i "Olav Haraldsons by" i det interessante verket "Sarpsborg før 1839" flere historiske innsyn i dette. F.eks. at det alt i 1434 ble bygd et skip på 16 "lester", altså at det kunne laste ca 200 tønner og at sarpingenes aktiviteter til sjøs førte til at byen ble pålagt å stille et orlogsskip til den dansk-norske flåten.

Kjært barn ....
Det er også Opstad som har trukket fram en kuriøs oversikt over de mange måtene som byens navn er stavet på, og som ytterligere understreker at byen lenge har hatt et navn på gamle kart og dokumenter. På kart finnes byen så langt tilbake som til 1424. Men altså et knippe staveformer: Sarpsborgh (bl.a. på kongebrev fra 1312), Sarpzborg (1472), Sarpzborgh (1515), Sarfsborgh (1316), Sartzborgh (1490), Saresburch (1290), Salsborgh (1490), Salzburg (1531), Sallsborgh (1535) og Saletzborig (1557). Og Opstad vet også å fortelle at i avsnittet om Fredrikstad kirke i Povel Huitfeldts jordebok fra 1575 er Sarpsborg-navnet skrevet åtte ganger - på åtte forskjellige måter! Skal vi antyde at kjært barn har mange navn? Jo, vi gjør det og tar samtidig med en liten beretning knyttet til Hallvard Gunnarson og hans åpenbare stolthet for byen. Han var blant de aller fremste lærde Oslo-humanistene omkring 1600, og da han i 1576 skrev seg inn ved det berømte universitetet i Wittenberg, kalte han seg M. Halverdus Gunarius Salsburgensis Norwegus, eller m.a.o. Magister Hallvard Gunnarson Sarping fra Norge. Da han i 1606 ga ut sin Norgeshistorie på latinske vers, skrev han etter omtalen av Olav den Hellige en liten fotnote: "Condidit hic etiam Sarpsburgi moenia firma in quo grammaticae prima elementa bibi" -
"Han bygde her også Sarpsborgs sterke murer hvor jeg drakk lærdommens første elementer".
Dette kan i sin tur tyde sterkt på at byen hadde en latinskole, som ble flyttet til Fredrikstad etter Sarpsborgs ødeleggelse.

14 bodde i "Gammelby"
Etter 1567 ble stedet der kjøpstaden hadde ligget kalt Gamlebyen, men vi vet ikke mye om hvem det var som ble igjen. Bortsett fra de store jordeierne som Søffrin Dall som var gårdsfogd hos eieren av Borregaard, Helga Håkonsdatter, og Chrestenn Schriffuer som var tingskriver i Tune. Det omtales bare 14 navn fra byskattmanntallet for Fredrikstad 1601 - 02 som bodde i "Gammelby". Nevnes må i tillegg Mads Bagge, som var dattersønn til Helga Håkonsdatter. Hun var i stadig pengeknipe i forhold til Fredrikstad-borgere som hadde lånt henne midler "i hennes store nød og trang". Hun og sønnen Christopher Pedersen Rytter til Østby i Skjeberg pantsatte Borregaard i 1573 til Erich Brockenhuus, som var lensherre over Tune og Skjeberg. Godset med åker og eng og alle andre herligheter ble avhendet til lensherren i Nedenes, Erik Munk, i 1580.
Han ble senere fengslet for å ha underslått penger som hørte kongen til, og etter at han i 1594 tok sitt eget liv i fengselet, tilfalt da bl.a. Borregaard tronen. Etter store rettssaker om hvem som var lovlig eier av godset, betalte Mads Bagge i 1606 500 riksdaler i innløsning. Men også etter dette var familien i stor pengenød og Borregaard gikk ut av slekten.

Sagbruk ved fossen
Sagbruk ved fossenDet var først og fremst på Hafslund-sida det utviklet seg stor sagbruksvirksomhet, og utover mot slutten av 1500-tallet og inn i 1600-åra fant mange i Gamlebyen sitt utkomme ved sagene. Etter hvert kom det også slik virksomhet igang på Borregaard-sida av elva. Her var imidlertid forholda verre på grunn av terrenget.

Folk levde i små kår. Det var f.eks. i 1661 flere bygårder i Fredrikstad som ble taksert for mer enn hva de samlede husene i Gamlebyen var verdt. Rettsprotokollene er også fulle av historier om fyll og bråk, ikke minst forbundet med virksomhetene langs elva.
Byhistoriker Martin Dehli forteller i "By i dvale" om en slik:
"En stygg affære forekom i 1671, men den skyldtes ikke Gamleby-beboere. To svenske løsgjengere - en hesteskjærer og en kjeleflikker - hadde sittet og drukket i et hus ved Buene nedenfor Sarpsfossen. Heste-skjæreren kom i klammeri med en korporal, og kjeleflikkeren gikk da løs på korporalen og ga ham to hugg i ryggen med sin kårde. Byens tjener i Gamlebyen som var til stede, forsøkte å hjelpe den sårede, men fikk et dødelig hugg i ryggen av kjeleflikkeren. De to svenskene ble pågrepet og satt i rådstuekjelleren i Fredrik-stad. I retten fortalte hesteskjæreren at han før jul hadde skutt en annen hesteskjærer i Sverige. Da kjeleflikkeren hadde brukt kården på korporalen og byens tjener, mente byfogden at de burde ha sitt liv forbrutt. Men før han fikk avsagt dom over dem, hadde de greid å rømme. De ble etterlyst overalt, men deres videre skjebne er ukjent".

Svenskene kommer igjen
Svensk soldat angriperDen 2. februar 1659 sto plutselig en avdeling svenske ryttere og dragoner på Hafslund. Adelsmannen Daniel Bildt som da eide gården, kom seg såvidt unna. Men svenskene kom seg sannsynligvis ikke over til Borregaard-sida og alt samme kveld dro de seg ned langs elva igjen til hovedstyrken ved Fredrikstad. Men året etter, i januar, var de der igjen, ledet av generalmajor Harald Stake. Det var mange soldater med og de tok for seg av det de kunne få tak i i Gamlebyen og omegn.
Det var altså harde tider, men likevel gikk det framover. Tross harde skatter, på de som hadde midler til å betale slikt, og privilegier som ga borgerne i Fredrikstad store rettigheter, vokste handelen - og de mektige herrer på Borregaard og Hafslund.

Husklynga vokser
Etter at beboerne i Gamlebyen fikk tillatelse av borgermester Solgaard i Fredrikstad til å rydde av "byens mark" ved begynnelsen på 1700-tallet, begynte husklynga oppe ved fossen å vokse. Nå var det egentlig bare borgere av Fredrikstad som hadde rett til å forpakte byløkkene, men det ble temmelig tungvint å drive gård helt her oppe, slik at bruksretten etter hvert gikk over til dem som bodde her. Og det var Gleng som vokste mest. Fra en rettssak i september 1759 vet vi at retten ble satt i "Seigneur" Johannes Bergs hus i Gleng, og han skal ha vært eneste borger og dermed den mest fornemme. Så det var nok lenge "ikke rare greiene". Johannes Berg dukker ellers senere opp i byens historie som overinspektør ved Hafslund gods, mens han fortsatt drev løkker i Gleng.

Harde rettssaker
Det pågikk også lenge harde rettssaker mellom sarpingene og Fredrikstad-borgerne om rettighetene til løkkene. Den 3. juli 1761 falt det dom i saken som hadde startet hos "Seigneuren" der bl.a. magistraten i Fredrikstad hadde påstått at flere løkker under Borregaard egentlig hørte til byen. Byen er altså fortsatt Fredrikstad, og byen fikk det meste ut av denne saken. Senere generalkrigskommissær Peder Holter, som nettopp hadde overtatt Borregaard etter sin svoger justisråd Poul Vogt, hadde ingen tanker om å gi seg uten sverdslag. Han ga kongen klar beskjed om at løkker og grunner som var blitt fradømt godset hadde tilhørt Borregaard i uminnelige tider. Han var sikker på å vinne en ny rettssak, men han skulle ikke anke dersom han fikk råderetten over de fradømte eiendommene, samt Gleng. Fredrikstad skulle få en "billig satisfaction" som plaster på såret. Også forhandlingene om dette dro kraftig ut i tid, og før en kunne komme fram til noe resultat, ble Fredrikstad rammet av sin aller verste bybrann.
Martin Dehli siterer dette brevet som ble sendt fra borgermester Morten Nieman til Peder Holter: " Ved den Fredrikstads by så plutselig overgangne ulykkelige ildebrand, er vi alle brakte udi så forvirret tilstand og uorden at vi siden den tid ikke har kunnet foreta oss annet enn alene at lete udi asken efter de ting av vores hussaker som ilden forhåpentlig ikke aldeles kunne fortære". En orket rett og slett ikke noen flere prøvelser og det endte i et forlik i 1766 der Fredrikstad nok beholdt eiendomsretten og Holter skulle betale en årlig avgift til den utarmede byen, men eieren av Borregaard fikk den verdifulle bruksretten til det han mente han hadde mistet og til resten av markene til Gleng.

Raus med drikkevarene
Dehli går også innbyggerne i Gleng tettere inn på livet ved å beskrive deres klær, innbo og kummerlige levekår som bare inneholdt det mest nødvendige. Bl.a. var slikt som begravelser kostbare begivenheter, og når presten hadde fått sin rundelige betaling og klokkeren og ringeren sitt, i tillegg til utgiftene til kiste og svøp, ble det ikke mye igjen på arvingene. Kanskje ikke noe i det hele tatt, for trakteringen, særlig drikkevarer, måtte en være rause med. Det var få som vokste opp som fikk arbeid i Gleng. Jentene måtte ut og tjene, guttene gikk inn i det militære, dro til sjøs eller begynte som gårdsgutter. Martin Dehli forteller at de få arbeidsmulighetene som fantes måtte en ofte konkurrere med svensker om, og disse var som før nevnt heller ikke mors beste barn.

Daglønnere og husmenn
Før vi forlater gamle Gleng, dveler vi litt ved årstallet 1825. Da ble grunnen lagt for løsrivelsen fra Fredrikstad, gjennom en kongelig sanksjon som gjorde det klart at ikke lenger enn til den 1. juli 1827 skulle det betales skatt til byen. Dette året ble det foretatt en landsomfattende folketelling, og byfogden i Fredrikstad fikk i oppdrag å telle innbyggerne i "Flekken Gleng". Det var forsåvidt fort gjort. Her bodde det 48 husholdninger med tilsammen 194 kvinner og menn. I Helgeby bodde 66 personer, i Gamlebyen under Borregaard og Tune 114 og i Bakken 52. Den dominerende yrkesgruppen var daglønnere og husmenn uten jord, og fleste fattige bodde det i Gamlebyen, 20, mot ingen slike registrerte i "Flekken Gleng".

Grunnlegges påny 
1839 er et nytt merkeår i Sarpsborgs historie. Da blir byen grunnlagt påny, gjennom Byloven som ble sanksjonert på Drottningholms slott den 9. august. Og med den ble Fredrikstads endeligt spådd. Slik gikk det jo som kjent heldigvis ikke, men de fleste så mørkt på det hele. Det ble naturlig nok også grundig diskutert hvor bygrensene skulle gå. Det var mange forhold å ta i betraktning. Til slutt endte det stort sett opp med kravene som Sir John Henry Pelly, Borregaards eier, hadde stilt. Den 7. juli 1840 ble merkesteinene satt ned. Det sydligste merket ved Sandesund ble forøvrig hogd inn i ei lita steinbru hvor hovedveien passerte over Torsbekken like ved utløpet. Grensa fulgte så Torsbekken nordover til Kurlandtjernet, østover langs den vesle bekken som ble kalt Masterennen og rett over Glensghølen og videre over Bytangen fram mot Lambrechts dam. Elva dannet grensa mot øst og sør. Pelly klarte å holde Borregaard utenfor bygrensa, men godsets brenneri og teglverk, like nord for Buene, ble liggende innenfor.
Dette året var Sarpsborgs folketall på ca. 1.000 innbyggere, men det steg til 1 325 ved folketellinga i 1854. I forstedene bodde det enda flere, tilsammen 1 668. Til Borregaard bruk og hovedgård hørte 222, til Sandesund (i Tune) 347, til Sundløkka 301, til Hafslund gård 364 og til Hafslund sagbruk hørte 434 mennesker.

Bare få år etter gjenopprettelsen hadde Sarpsborg snart 20 - 30 høkere og kjøpmenn. Årsakene var flere, bl.a. at det nå bodde mange bruksarbeidere her som tidligere hadde handlet i Fredrikstad. Brua, som ble ferdig i 1854, betydde også mye for handelen med bygdene rundt. Men konjunkturene svingte, og ikke minst fikk opphevelsen av sagbruksprivilegiene stor betydning. For Sarpsborg i negativ retning, for Fredrikstad det motsatte. Inntil privilegiene ble opphevet i 1860 fikk en ikke skjære annet enn ved de privilegerte sagene oppe ved fossen, men da århundret dro seg mot slutten, ble det rent elendig både ved Borregaard og Hafslund. Byfogd Pettersen beklaget sterkt at ikke byen helt og holdent var anlagt i Sandesund-området: "da ville all den trelasthandel der nå har trukket seg til det unaturlige utskipningssted ved Fredrikstad forstad være blitt Sarpsborg by forbeholdt". Han skal også ha sagt til bystyret: "Sarpsborg vil visstnok bli en stor og dyktig handelsstad en gang i tiden, men det blir ei i Gleng. Gleng blir Gleng som det har vært før".

Byen brenner
Bybrannen 1892Sarpsborg brannvesen ble etablert i 1895, og det var virkelig en dyd av nødvendighet. Som i Fredrikstad ble byen hjemsøkt av store branner. Før det etablerte brannvesenets tid slo Den røde hane kraftig til den 7. mai 1861. Tross hjelp fra nabobyens brannvesen og folk fra garnisonen røk over 20 bygårder med. Også rådhuset og den helt nybygde kirken. Andre nyttårsdag 1874 brant det gamle sagbruket på Borregaard ned og i 1890 var det en storbrann i Sandesund som førte til at 29 strøk med. 200 mennesker ble husløse. Og den 14 mai. 1902 var store deler av sentrum en rykende ruinhaug.

Industriutvikling
Hafslund 1890Med det nye hundreåret kom den store omveltningen i Sarpsborgs industriutvikling. Bl.a. på Hafslund merket en snart at tidene skiftet. Det var ikke lenge siden Jacob Faye hadde holdt sine feiende flotte selskaper som den godsherre han var - nå feide unge ingeniørutdannede direktør Knud Bryn gjennom rommene. En industriens leiegård var det blitt. De store salene ble gjort om til kontorer og smårom. Nå er de igjen slik de var i godsets glanstid. Samme skjebne fram og tilbake led også Borregaard hovedgård.

Det er nevnt at Borregaard ikke hørte til byen, men til Tune, og etter at den enorme utbyggingen kom igang ved elva ble det igjen aktuelt for Sarpsborgs myndigheter å få herlighetene lagt til seg. Det var ikke minst et spørsmål om skatteinntekter. Et forslag om en byutvidelse ble fremmet av byfogden i 1901, men det skulle gå 12 år før Odelstinget endelig vedtok saken som førte til en drøy fordobling av byens areal. Tapet Tune da naturlig nok ville lide, skulle byen erstatte med 450 000 kroner. Idag er Tune og Sarpsborg ett, sammen med Varteig og Skjeberg.

Havnebyen Sarpsborg
SeilskuteMen før forlater Olavs by, tar vi med litt om Sarpsborgs betydning og utvikling som havneby. Etter det begynte å skje ved fossen rundt 1890 økte snart kravene stort til bedre havner. Særlig da dampbåtene overtok for seilskutene. Det ble mudret og sprengt. Kommunens første brygge ble "Byens brygge", like øst for Torsbekken. Den ble påbygd i 1912. Alvimbygga ble den lengst sammenhengende. Også Borregaard bygde kaianlegg for sin trafikk og på Borge-sida kom anleggene til A/S Hafslund. I 1939 var det totalt 2 780 meter brygge for sjøgående båter innafor havneområdet.
Men den store aktiviteten på elva til tross - sarpingene mistet etter hvert følelsen med det fremmede og spennende som kom inn fra havet. Byen utviklet seg andre veier. "Men den har vunnet i økonomisk sikkerhet og velvære" som byhistoriker Axel Coldevin uttrykker det.

Slås sammen med nabokommunene
Den kanskje viktigste milepælen i Sarpsborgs historie er årstallet 1992. Da ble byen slått sammen med de omliggende kommunene Skjeberg, Tune og Varteig.
Faktatall ved sammenslåingen
Folketall:
Sarpsborg 11.890, Tune 18.564, Skjeberg 14.283 og Varteig 2.186 innbyggere.
Av det statistiske materialet ser vi at Sarpsborg hadde det største folketallet av alle de fire kommunene helt fram til 1960 13.316. Fra 1980 var både Tune og Skjeberg større.

Areal:
Sarpsborg 10, Tune 140, Skjeberg 194 og Varteig 69 kvadratkilometer.

(De historiske bildene er hentet fra Sarpsborg kommunes fotosamling)